Hvor ekstreme må klimatiltakene bli?

Å suge CO2 ut av atmosfæren og dimme sola er ikke lenger bare science fiction. Kanskje vi må ta i bruk alle tenkelige virkemidler.

Publisert: 9 april 2022

Anne Karin Sæther

Tida for å velge bare de ideelle løsningene er forbi. Vi kan ikke takke nei til både CO2-fangst og all vindkraft, slik noen gjør, og tro at vi kan løse klimakrisen.

Mandag 4. april kommer FNs klimapanel med en ny rapport, denne gang om løsninger. Hvilke muligheter har vi egentlig for å nå klimamålene?

Målet verdens land har blitt enige om, er å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Foreløpig ligger vi an til mellom 1,8 og 2,2 grader – hvis alle land innfrir klimaløftene sine. Men som vi har sett de siste dagene, motarbeider selv politikere i Norge de nasjonale klimamålene.

I forrige delrapport, fra februar, sa klimapanelet at vi har et kortvarig handlingsrom for å sikre en levelig og bærekraftig framtid for alle. Matproduksjon og tilgangen til vann er under et stort press, og risiko knyttet til klimaendringene blir stadig mer komplekst og vanskelig å håndtere.

Alt tyder på at den nye delrapporten vil slå fast at kraftige utslippsreduksjoner ikke er nok. Selv med dramatiske kutt i fossil energi, en enorm satsning på fornybar energi, og en omstilling fra bruk-og-kast til en sirkulærøkonomi med smartere ressursbruk, kommer vi ikke i mål. Klimapanelet har så langt vist oss at utslippene må halveres til 2030 – altså om sju og et halvt år – og ned i netto null til 2050. Netto null vil si at vi ikke kan slippe ut mer klimagasser enn det naturen og teknologien klarer å trekke til seg. Jo lengre tid det tar å komme ned i netto null, desto større blir behovet for massiv CO2-fjerning. Vi kan ikke fortsette omtrent som nå i to-tre tiår og deretter sørge for at utslippene stuper. Da slipper vi nemlig ut for mye på veien.

CO2-fjerning er et uunngåelig tema i FNs nye klimarapport. Det holder ikke å stoppe nye CO2-utslipp. Vi må også fjerne gamle.

Så langt har naturen vært til viktig hjelp. Mer enn halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene er tatt opp av naturen, blant annet i skog og myr, tang og tare. Dette er en av mange gode grunner til at det nå forhandles om å verne minst 30 prosent av jordas overflate, i en ny internasjonal naturavtale, etter mønster av klimaavtalen fra Paris.

Naturen kan imidlertid bare hjelpe oss til en viss grad, og risikoen ved å satse alt på naturen er uansett for stor. Skoger kan brenne opp og havområder kan dø. Hvilke nye løsninger skal vi da snu oss mot?

En form for teknologi som vi nærmest lo av, da vi begynte å høre om den for 10-15 år siden, er CO2-fangst fra lufta, såkalt «direct air capture» (DAC). Store frittstående maskiner suger til seg luft og trekker CO2-en ut av lufta. Deretter fraktes CO2-en til et trygt lagringssted, dypt under bakken eller havbunnen.

Denne teknologien er nå i bruk på Island. Der har selskapet ClimeWorks et CO2-fjerningsanlegg som gjør at eksisterende CO2 faktisk forsvinner fra lufta. Slike anlegg planlegges også i Norge. Men foreløpig er det små mengder CO2 som fjernes, og kostnaden er skyhøy.

En annen form for CO2-fjerning kan gjennomføres på avfallsforbrenningsanlegg. Som det vi har på Klemetsrud i Oslo. Ettersom en stor del av avfallet som forbrennes er biogent – for eksempel fra planter, matavfall og trevirke – ligger det mye CO2 i avfallet. Når dette ikke slippes ut igjen, men i stedet fjernes etter forbrenningen, vil det bli mindre CO2 i verden.

Det rødgrønne byrådet i Oslo har nylig sørget for at det blir CO2-fjerning på Klemetsrud. Disse løsningene må tas i bruk, og skaleres opp. Bare i Europa er det rundt 500 avfallsforbrenningsanlegg. Samtidig har Europa en halv million søppelfyllinger som ligger og lekker den sterke klimagassen metan. Ideelt sett bør vi ikke ha søppel i det hele tatt, men vi må i alle fall rydde opp i det som allerede finnes.

Tida for å velge bare de ideelle løsningene er forbi. Vi kan ikke takke nei til både CO2-fangst og all vindkraft, slik noen gjør, og tro at vi kan løse klimakrisen. Selv er jeg sterkt kritisk til atomkraft, men jeg begynner å bli redd for at vi ikke kan si nei til atomkraften heller.

Hva så med klimafiksing av typen soldimming? Å sprøyte partikler opp i himmelen for å lage et ekstra skydekke som stopper noe av varmen fra å komme ned til oss, diskuteres nå seriøst som en løsning. Soldimming har til og med fått sin egen forkortelse som brukes i debattene: SRM. Solar Radiation Modification.

Som forfatteren av «Den sjette utryddelsen», Elizabeth Kolbert, viser i sin siste bok, «Under a white sky», er det stor usikkerhet og risiko forbundet med å tukle med værsystemene våre. Hva kan for eksempel skje med nedbørsmønstre og økosystemer? Vi vet ikke helt. Mest sannsynlig kan vi skape oss helt nye problemer ved å ta i bruk denne type løsninger.

Det tryggeste vi kan gjøre, er å øke tempoet i den grønne omstillingen. Jo raskere vi klarer å gjennomføre virkelig store klimakutt, desto mindre blir behovet for soldimming og andre tiltak av den mest ekstreme sorten.

Les også: COP26: Klimatoppmøtet i Glasgow kort oppsummert

Ta kontakt

Anne Karin Sæther

Seniorrådgiver

aks@footprint.no