Hjelp, vi flyr!

Publisert 2. august 2019

Flyskammen siger innover oss som varmebølgen i Trøndelag. Men det hjelper ikke at verken Adressa-kommentator Harry Tiller eller vi andre skammer oss når vi flyr flyr.

Av: Beate Nossum
Dette innlegget ble først publisert i Adresseavisen 2. august 2019

Flyskam alene vil aldri få oss i mål med Paris-avtalen. Til det er veksten i internasjonal luftfart altfor stor. Men det haster å få politikerne til å ta den voksende flyskammen innover seg. Heller enn å sirkle over problemet, må det landes en politikk for raskere omstilling av luftfarten. Skal flyskammen virkelig få fart på omstillingen, må holdningsendringen skammen representerer brukes til å legitimere bruk av radikale politiske virkemidler.

Det var neppe noen god dag for Ryanairs eiere da det i vår ble kjent at flyselskapet konkurrerer med kullselskapene på topp 10-lista over aktører med størst utslipp i Europa. Slik kunnskap vil utvilsomt bidra til å påvirke flyselskapenes største globale marked: den raskt voksende, og stadig mer klimabevisste middelklassen. Skal verden lykkes i å redusere utslippene fra flytrafikken slik at det virkelig monner, er vi avhengig av at flyskam-trenden påvirker politiske og kommersielle beslutninger. Og det raskt.

Her er det grunn til å være smått optimistisk. Den klimaorienterte forbrukertrenden åpner enorme kommersielle fordeler for de flyselskapene som er tidlig ute med å tilby reiser med lavere eller ingen utslipp. Men det er naivt å tro at bransjen selv vil løse dette uten sterke insentiver. Vi trenger en elbil-politikk for luftfarten dersom vi skal redusere utslippene i årene som kommer. De klimavennlige teknologiene er ikke modne, men de finnes. Det er for eksempel fullt ut realistisk å legge en nasjonal plan for et fremtidig utslippsfritt kortbane-nett. Men det krever at staten legger til rette for de aktørene som våger å ta investeringene som er nødvendig for å gå foran i et grønt skifte for luftfarten. Som med de varslede reguleringene for cruiseskip, må flyindustrien allerede nå få signaler om at det vil komme reguleringer som er så kraftfulle at aktører som investerer i klimavennlige teknologier får mulighet til å ta av. Samtidig må vi akseptere at de selskapene som tror de vil holde seg flyvende med gamle maskiner, ikke bare skal ned for landing, men parkeres for godt.

Dette er grep vi vet bidrar til å sette fart på teknologiutviklingen. Er politikerne tydelige nå, vil luftfarten om få år få sitt Kodak-moment. Så langt i 2019 viser ulike befolkningsundersøkelser, også her i Trondheim, at et folk er mer endringsvillige enn før. Opp mot 70 prosent av oss er forberedt på å ta klimavennlige valg i årene som kommer. Tendensen er sterk og den bekreftes i ulike politiske valg. I våre nærmeste naboland og i valget til nytt EU-parlament fosset partier med klimasaken på topp fram i et tempo de selv knapt hadde våget å drømme om. Gallupene foran høstens hjemlige valgkamp viser de samme tendenser, selv om det gjenstår å se hvilke utslag de gir på valgdagen i september.

Det vi uansett kan fastslå er at forståelsen for behovet for raskere omstilling er stor og økende, både blant folk flest og i industri og næringsliv. Etterslepet i den nasjonale klimapolitikken gir et større politisk handlingsrom enn våre politikere tidligere har hatt. Også innen omstillingen av luftfarten. Det holder ikke lengre med høytflyvende tenkning dersom man skal unngå at klimamålene kommer helt ut av kurs.

Med årets klimastreiker og økte engasjement i mente, er det allerede et trykk nedenfra i klimasaken som de etablerte politiske partiene ikke har svart ut. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at interessen for klimasaken stiger og synker omtrent like raskt som termometeret i Trøndelag denne sommeren. I juni var flyskam på «alles» lepper. Likevel kan reiseselskapene bekrefte at Syden-valget Harry Tiller beskriver i sin kommentar i Adressa lørdag 27. juli, ikke bare gjaldt for ham og familien. Turoperatørene meldte om en sterk økning i salget til «solfylte destinasjoner» i juni. Det skal med andre ord ikke mer enn en regnfylt uke på hytta med svigermor, før flyskammen overskygges av drømmen om paraplydrink i solnedgang på en temperert strand. Som aldri er mer enn en flyreise unna.

Derfor kan politikerne aldri legge ansvaret for omstilling over på folk flest. Vi er bare mennesker. Vi lever her og nå. Vi planlegger uke for uke, måned for måned. Kanskje et år fram i tid. Og det slår meg, her jeg sitter i solnedgangen på Skatval og kjenner den fløyelsmyke vinden på 30° fra «hetekuppelen» som har lagt seg 1000 meter over Trøndelagsjordene, at nå trenger vi politikere som skjønner at vi nærmer oss en reell nødsituasjon. Som skjønner at Parisavtalen er en sikkerhetsprosedyre som må følges om vi skal unngå å krasjlande. Politikerne må bruke kunnskapen om nødsituasjonen til å ta styring som om de var piloter. Og Harry Tiller, jeg og alle andre må forholde oss til at det kommer til å bli turbulente tider i en tvungen overgang til lavutslippsteknologier.

For hjelp – vi er i samme fly!

© Footprint Consulting AS | 914 915 716 MVA